
The episode discusses Norway's rejection of EU negotiations, the implications for Norwegian politics, and the rise of Alternative für Deutschland in Germany.
Islendingene sa nei til i det hele tatt å forhandle med EU, og dermed forsvant draget den norske ja-siden hadde regnet med. Ola Borten Moe forklarer hvorfor det gikk som det gikk. Folkeavstemningen var lovet innen utgangen av året og åpent begrunnet med en endret geopolitisk situasjon; regjeringen håpet at uroen rundt Grønland skulle virke som en vekker, slik finnene beveget seg raskt da muligheten åpnet seg for dem. Det gjorde den ikke. Valgdeltakelsen ble den høyeste på nesten tjue år, og nei-flertallet gjaldt ikke medlemskap, men selve forhandlingene, som er et vesentlig sterkere svar. Asle Toje merker seg at norske aviser leste dette stikk motsatt helt til stemmene var talt. Derfra går samtalen til hva unionen skulle være. Borten Moe mener Brussel er blitt en maskin som produserer det motsatte av sitt eget formål: begrensninger i stedet for muligheter, byråkrati i stedet for vekst. Det leder rett inn i den tyske valgkampen, der kommisjonens ønske om et langt større langtidsbudsjett har gjort EU til en delstatssak, og der Toje mener en presset kansler må si nei til Brussel for…
Explore listener stats, chart rankings, contacts and more on the Toje & Borten podcast page.